hjem | kontakt

 

MINNEORD PÅ RADIO
I ANLEDNING ASTRID LINDGRENS DØD, DEN 28. JANUAR 2002


En natt drømte jeg at døden var en dør,
og utenfor var en åpen slette,
bølgende av gulhvitt gress.
Et sted lurer vi alle på
hvordan døden skal møte oss.
Og i går formiddag trådde den inn
i Astrid Lindgrens hjem.
Kanskje kom den i form av lille Kavring,
den yngste av brødrene Løvehjerte,
spedlemmet, men stolt til hest.
Kanskje sa han
at nå var tiden inne,
og at kirsebærtrærne blomstret i Nagijala.

Hva hun tok med seg, er det ingen som vet.
Men hva hun etterlot, vet millioner.

For oss som skriver barnebøker
har Astrid Lindgren vært en ledestjerne.
Gjennom sin litteratur har hun vist oss
at barns verden spenner fra den sprelske og morsomme,
til det dypt smertelige og eksistensielle.
Både det jordnære og det ubegripelige
fikk flyte gjennom hennes penn.

Et arabisk ordspråk sier at en bok
er en have du kan bære i lomma.

Det står parker og løkker,
hestehavner og bakgårder igjen etter Astrid Lindgren.
Der vil barn og voksne leke
i generasjoner.
Lenge etter at gartneren selv er borte,
vil havene fortsette med å blomstre i lesernes sinn.

For noen kommer døden kanskje som et tordenbrak,
for andre som en knapt merkbar vind.
Hvis Astrid Lindgren rir mot Nagijala i denne stund,
ledsages hovslagene av sorg.

Men også av en stor takknemlighet
hos alle som føler seg beriket
av denne beskjedne, nøysomme kvinnen.

Hvis det var lille Kavring som kom,
klokken 10.30 i går,
kan han ha brukt ord fra Brødrene Løvehjerte.
Om å bare ta et skritt ut i mørket,
og så vil alt være over.
All redsel
vil være over.
For bak Nagijala ligger enda en  verden,
Nangilima,
og om dette er et skaperkraftens sted,
vil Astrid Lindgren
allerede kjenne veien.


Skien, den 29. januar 2002
Kjersti Wold

 

trykk her for å gå tilbake til taler

talen holdt for borgerlige konfirmanter i 2003 finner du her

hjem | kontakt